Jeg trenger noen å snakke med

Jeg snakket aldri om hendelsen med noen. Jeg dusjet dagen etterpå og gikk videre, men jeg hadde jakken hans på stolen min i over en uke som minte meg om den kvelden. Bare lukten av jakken gjorde meg kvalm, så jeg kastet den bort i et hjørne. Det var ikke flere uker senere at jeg skjønte hva som hadde skjedd den kvelden, men for en eller annen grunn gikk det ikke helt opp for meg. Jeg visste bare at noe var forandret med meg som jeg ikke klarte å sette fingeren på.  

Men hva gjør du når du har ingen å snakke med? Du kan ikke snakke med foreldrene dine fordi da vet de at du løy om hvor du var den kvelden. Ikke kan du snakke med vennene dine fordi du klarer ikke å snakke om det uten å smile. Fordi sånn er du, du klarer ikke å la noen se deg sårbar og du klarer ikke å se hvor alvorlige ting er hvis det gjelder deg. Så da sitter du der alene om kvelden og gråter helt til du ikke klarer å puste fordi så sterk er smerten. Du bare sitter der med høy musikk og kjenner på smerten. Det eneste du vil er å skrike, slå eller løpe for å få ut alt du bærer inni deg. Den første tingen som du tenker vil hjelpe er alkohol, fordi når du er full er du glad og smerten er borte. Men uten penger blir det ikke noe alkohol og uten alkohol må du bare sitte der og leve med smerten. 

Tanken på å snakke med noen har falt meg inn flere ganger, men ved å gjøre det følger det konsekvenser. Foreldre blir kontaktet og andre personer kanskje og det er det siste jeg vil. Jeg kunne ønske det var noen der ute som ville bare høre på meg uten å gjøre noe med saken, men sånn fungerer det ikke. Det er bare en person jeg vil fortelle det til, men den personen har jeg mistet retten til å kontakte om sånt som dette. Uansett så vet jeg ikke hva det vil hjelpe, det forandrer ingenting. Det jeg vet er at jeg trenger å snakke med noen, men jeg vet ikke om jeg er klar enda. Jeg tror det er først nå at det synker inn, at jeg skjønner hva den kvelden gjorde med meg.  

 

Alkoholen var svaret

Hånden tørker bort tårene som renner ned kinnet

Hver tåre som detter ned, er som et minnet

Øynene hennes er som glass, så enkle til å knuse 

Smerten har ikke sluttet,siden han tok av hennes truse 

De er svake, men like vel så sterke.

Skrikene sitter fast i hodet 

 

Hva hun gjorde for å fortjente dette, vet hun ikke

Alkoholen redder henne, for alt hun kan nå er å drikke

Alt gir mening nå, kroppen hennes var bare en sjakkbrikke

En sjakkbrikke i livet hans som er det så kalte spillet

Glass knuser mot veggen, til slutt er alt stillet

Det er alkoholen som er svaret, så hun starter å smugdrikke

En dag vil alt gi slipp, omverden vil ikke lenger eksistere 

 

Det som en gang var hennes liv har blitt tatt fra henne

Smerten er for mye å bære, ingen vil skjønne 

Hendelsen var det bare hun som opplevde 

Sånn er livet, vi er alle alene 

 

 

1095 dager

Tre år, 1095 dager, du og jeg.

1095 dager fylt med glede,smil og lykke. Men nå er de forbi, solen har gått bak store mørke skyer som er fylt med regn. Regnet stopper ikke, det bare pøser ned. En liten jente sitter i regnet, hun går ikke under noen tak fordi det er ingen. Det er en stor åker hun sitter på, ingen steder å gjemme seg. Det eneste hun kan gjøre er å vente til stormen er over. I håp om at solen kanskje vil komme frem til slutt. Men er det for mye å be om? 

Hun blir så kald av regnet at hun starter å fryse, det er så kaldt at hun sakte med sikkert får mer og mer problemer med å puste. Hun tenker på alt det gode så hun skal bli varm igjen, men det funker ikke. Beina hennes skjelver like mye som armene, armene like mye som sjela hennes. Alt øynene hennes kan se er øde åker like øde som hun føler seg alene. Er det sånn verden kommer til å være fra nå av, øde? Den lille jenta leter rundt henne med blikket. Det eneste hun vil se er noen eller noe. Hun bil se litt solskinn langt unna fordi da vet hun at det er ikke lenge til det kommer til henne. Men det er nok for mye å håpe på siden alt hun ser er mørke skyer og regn. Sakte, men sikker mister hun håpet. Den lille jenta er meg. 



 

 

Voldtekt er greit

Det å være jente tenker mange er enkelt, hvis du skal se helt på overflaten og ta utgangspunkt i en "typisk jente" så dreier livet vårt seg om sminke, klær, hår og gutter. Guttene vil ikke være jenter på grunn av at da må de ha mensen, som om det er de store problemene i livet til en jente. Men hva med voldtekt, overgrep eller seksuell trakassering? 

Når vi er seks år blir vi fortalt at når guttene drar oss i håret så er det fordi de synes vi er søte. Vi som jenter må bare smile og gå bort, "bare overse dem hvis du ikke liker det" sier de voksne. Når vi er tolv blir vi fortalt om hva vi skal gjøre hvis en fremmed mann kommer fornærme oss, hvor høyt vi skal skrike og hvor fort vi skal løpe. I en alder av 16 får vi beskjed av foreldrene våre at vi får ikke være ute i byen etter kl åtte fordi da kan menn komme bort til oss og ikke alltid dra. På fest må vi alltid passe på drikken vår for at ikke noen skal putte noe i den.

"Ikke gå i den toppen jenta mi, den er litt for utringa. " 

"Det skjørte er for kort, gå tilbake å skift"

"Det ser ut som hælene til en hore, er det det du er?"

"Vil du bli voldtatt eller?"

Dette er kommentarene som en jente kan få på en daglig basis. Nei, vi vil ikke se ut som en hore og nei vi vil ikke bli voldtatt. Det vi vil, er å kunne kle oss i det vi ønsker uten å måtte være redd for hva som vil skje hvis vi går offentlig i det. Slutte å være redd for mannen på gatehjørnet som står og ser på oss når vi går forbi i den røde kjolen vår. Slutte å være redd for å gå ute om kvelden, og ikke kunne føle seg trygg bare fordi du er jente. Ja det er gutter også som blir voldtatt eller har opplevd overgrep og det er ikke noe vi skal glemme. Tilsammen i 2014 I Norge så var det 1138 anmeldte voldtekter og av de 1138 så var det 179 av dem som endte i retten og bare 125 av dem ble dømt. Hva forteller dette oss om samfunnet vårt? 

"Stopp" Betyr nei

Snur seg bort betyr nei

"La meg være alene" Betyr nei

Besvimt Betyr nei

"Jeg er ikke klar" Betyr nei

Dytter deg unna Betyr nei

Skriker Betyr nei

"Ikke" Betyr nei

Gråter Betyr nei

Nei er et nei 

Jeg vet ikke når vold mot kvinner ble kvinnene sitt problem. Kvinnene blir ikke bare voldtatt, ødelagt og svekket, men det er også vi som må fikse det. Det er vi som må "rydde det opp", det er vi som må gjøre det bedre for oss selv og til slutt er det vi som må finne en løsning for et problem vi ikke skapte engang. Det er menn vi må snakke med for det er ikke vi jenter og kvinner som voldtar oss selv. Gjett hva, grunnen til at man blir voldtatt er ikke fordi man bruker feil sko, går alene eller fordi men ikke hadde en fløyte man kunne blåse i. Det er bare den som voldtar sinn skyld. 

Jeg har blitt lært opp av foreldrene mine til å ta forhåndsregler. Ikke  hver med gutter du ikke kjenner, ikke hver for lenge ute og spesielt ikke dra hjem til gutter du ikke vet hvem er. For da kan du risikere å bli voldtatt. I vårt samfunn så virker det som det er vi jenter som har ansvaret for at ikke noe skal skje. Det er vårt ansvar å ikke bli voldtatt. Men hva med guttene? Forteller dere dem noe? For min del er det et problem, men det er ikke noe som gjør en stor forskjell i hverdag min. Så hvis staten ikke vil gjøre det for oss jentene som opplever samfunnet i dag. Så gjør det for den lille jenta som ligger i magen til moren sin nå. Gjør det for den jenta som i alder av seks år ligger i sengen og gråter av redsel fordi hun opplever overgrep av faren sin hver dag og som nå sitter i stua og kjefter på henne igjennom fire vegger og det eneste hun vil er at alt skal slutte. Gjør det for den jenta hvis du ikke kan gjøre det for oss. For akkurat nå virker det som voldtekt, overgrep og seksuell trakassering er greit. Men det er det ikke!





 

 

I dag gjør jeg det

I dag gjør jeg det, i dag skal jeg rive ned alt vi har bygd opp. I dag skal jeg si det jeg lenge har tenkt på, men som jeg aldri har tørt å si. Fordi jeg håper det blir bedre, at tankene skal gå bort. Så når jeg våkner dagen etter på så er jeg så takknemilig for at jeg ikke handlet med tankene jeg hadde. Men sånn er det ikke. To dager etter at jeg holdt på å si noe, men valgte å ikke gjøre det da er jeg takknemilig og fire dager senere også. Men fem dager senere kommer de tilbake. Det er akkurat dette som er problemet! Jeg holder på å miste forstanden. Fordi jeg vil ikke gjøre det slutt, siden det er så mye som vi kan oppleve i løpet av sommeren. Det er så mye som jeg føler at jeg kommer til å savne. Men er det verdt det? Er det verdt å være i tvil hele tiden, ikke vite om du lyver eller som du sier sannheten. Ikke vite om ryktene folk forteller meg er sanne? Det er for mye for meg, jeg kan ikke stole på deg 100%. Det plager meg å ikke vite. 

Kanskje om tre måneder fra nå så vil vi møtes igjen, kanskje vi savner hverandre og det er ikke noe annet vi heller vil enn å holde sammen. Jeg kan stole på deg, aldri være redd eller fortapt. Men det vet jeg ikke, jeg vet ikke om hvis jeg nå gjør det slutt så vil du vente på meg. Kanskje du finner deg en ny jente. En jente som behandler deg bra, som vil være alt jeg ikke kunne være. Jeg er redd for å miste deg, for alltid. Å miste deg nå vil gjøre helt sykt vondt, bare tanken gjør meg redd. Det å ikke kunne snakke med deg når jeg føler for det, ikke kunne sende bilder fra hverdagen min og ikke kunne fortelle deg hvor glad  jeg er i deg. 

Jeg vet bare ikke om jeg vil takle savnet, for uten deg så er jeg redd for at jeg vil gå tilbake til sånn jeg var før deg. Uten deg så vil jeg ikke kunne finne ordentlig glede. Hva hvis det ender opp med at du lever livet ditt, og finner ei nydelig jente, og jeg ligger igjen i fortiden? Hva gjør jeg da? Men jeg burde også tenke på hvorfor ikke bare på hva som kan skje i framtiden. Det er jo en grunn for at jeg må gjøre det slutt. Du bryr deg ikke om jeg overnatter hos en fyr som har hatt en greie for meg før, du sier bare "kjør på". Det er ikke det at jeg vil at du skal kontrollere meg, jeg vil bare at du skal vise at du bryr deg. I det minste spør litt rundt det, for som ting er nå så virker det som du ikke er redd for å miste meg i det hele tatt. Det er alle de små tingene som tilslutt blir til en stor ting. Nok til at jeg er ferdig. 





 

Fuck deg

Du lever i denne boblen der alle skal gjøre det du vil. Ikke bryr du deg om du sårer noen for det går helt fint. Etter noen dager så kommer de tilbake i håp om at denne gangen vil det bli bedre. Denne gangen vil ting bli anderledes. Men der tar de feil, ting er ikke anderledes, du er fortsatt den drittsekken du var for en uke siden. Du har fortsatt det smilet som lurer jentene til å tro at du er harmløs. 

Jeg ser på deg, på det snille ansiktet som virker så troverdig. Du får meg til å tro på alt du sier, naiv blir det ordet man bruker for å beskrive meg. Alt er din feil og du bryr deg ikke engang. Eller nei det er ikke helt riktig, det var min feil å velge å  stole på deg. Å velge å for en gang skyld stole på hva en gutt sier. Jeg beklager, det var min feil. Hvis jeg bare hadde holdt meg til gutten som ikke viste meg noe annet enn glede og varme så hadde jeg ikke vært her. Det hadde ikke vært meg som satt bakerst i klassen med det sinnet jeg har mot deg. Det hadde ikke vært meg som angret mer enn noe annet på at jeg bare for to sekunder valgte å tro at du var god. 

Det eneste jeg har lyst til er å slå deg, få ut sinnet mitt på den måten så du også ser det. Men det kan jeg ikke, for da blir jeg like ille som deg. Kanskje knuse tusen glass ville hjelpe? Men jeg tror egentlig ikke at jeg bryr meg så mye om hva du har gjort mot meg, jeg tror sinnet er mest rettet mot at du ikke bryr deg. Du kan ikke ta noe som helst seriøst og hvis noen blir såra ovenfor noe du har gjort så bryr du deg fortsatt ikke. Hvordan klarer du det, hvorfor får du ikke dårlig samvittighet?  Kanskje det er fordi du aldri har opplevd å bry deg om noen, så du vet ikke hvor vondt det er når noen skuffer deg. Hvis du ikke vet hvordan det er når den personen du virkelig ikke trodde at kunne såre deg gjør det.  Da vil jeg si at du er utrolig heldig.

Men gjett hva, det hjelper ikke. Det er som jeg har sittet i et svart rom og endelig har noen åpnet gardinene så jeg kan se klart. 







 

Glasset som knuste

Et glass knuser hardt mot bakken. Stemmen din skjærer i ørene mine, hendene mine holder seg foran ørene. Jeg lukker øynene hardt igjen, det eneste jeg vil er at det skal stoppe. Alt skal bare stoppe for en liten stund. Sakte åpner jeg øynene, du veiver med armene og himler med øynene. Det er som jeg setter deg på pause og går bort. Hodet mitt orker ikke mere, det har fått nok av skrikingen. Mens jeg sakte går bortover gulvet til døra. Merker jeg en hånd som river i armen min. Kroppen min faller ned i gulvet med et smell. Hodet mitt traff veggen på vei ned, alt snurrer etterhvert slutter det. Mens noe som aldri slutter er stemmen din. Du forteller meg hvor ubrukelig jeg er, hvor barnslig jeg er. Alt du allerede har sagt 15 ganger denne måneden. 

Jeg beklager, jeg beklager så sykt mye. For alt jeg noen gang må ha gjort mot deg. Alle feilene som jeg klarte å gjøre, for alt som noen gang ga deg muligheten til å tvile på meg. Du vet ikke hvor mye jeg angrer. Men det er det som er så dumt med å angre, du kan angre så mye du vil, men det forandrer ikke noe. Du kan fortsatt ikke forandre fortiden. Alle de gangene jeg valgte å gjøre noe jeg viste at kunne såre deg, jeg viste bare ikke hvor mye. Jeg angrer så mye på de gangene, fordi jeg viste ikke hvor vondt det ville være å miste deg. 

En dag håper jeg vi kan ha en dag uten deg som skriker og jeg som føler at det er min feil.

Men det er vel for mye å håpe på



 

Ingen som ga opp

I dag snør det. Jeg sitter under et varmt teppe, det eneste som holder meg varm. Nå er det ingenting annet enn å øve på prøve som jeg burde, men jeg klarer ikke. For det er ikke matte jeg tenker på, det er deg. Det er deg som holder rundt meg, det er deg som sier hvor mye du har savnet meg.  Det er alle stundene vi hadde sammen som strømmer igjennom hodet mitt. Som tar opp all plassen matten egentlig skulle hatt. 

Det er alle stundene vi bare satt i sofaen med musikk og hadde tommelkrig, det er alle gangene vi bare lå i senga mi om kvelden og bare hørte på regnet utenfor. Hendene dine som trykket ned på huden min i samme tempo som vannet dryppet ned på bakken. Det var bare oss, ingen andre enn oss. Alt var så enkelt da, ingen store krangler og ingen telefonsamtaler som endte med skriking. Ingen som ga opp. 

Men så kom alt det vi trodde vi skulle slippe. De korte samtalene, de fremmede blikkene og de falske smilene som vi berte for å late som vi var likeglad. En samtale ble til en diskusjon og en diskusjon ble til en krangel. Og den krangelen ble til en uke uten å snakke sammen. Kranglene våre var ikke lenger små og korte, de var store og meningsløse. Det virket som vi ikke nødvendigvis hadde noe å krangle over, men det var den eneste måten vi kunne snakke sammen. 

Er det ikke rart hvordan vi går fra fremmede til bekjente  til venner til kjærester og så tilbake til fremmede igjen? 

Smerten blir bare verre

Smerte er noe vi alle vet hva er, enten om det er fra når du tråkket over mens du løp eller om det er fra etter å ha falt ned trappene. På en eller annen måte har alle opplevd smerte. Den værste type smerten er den som får deg til å gråte og som du ikke klarer å kontrolere. Når du har så vondt at tårer er det ensete som klarer å fortelle hvordan du føler deg. Du ligger på gulvet og det eneste du vil er å slutte å puste. Fordi da vet du at smerten går bort, og du kan få være alene. 

Når jeg var liten trodde jeg det værste var når jeg ikke fikk barbien i lekebutikken eller når jeg ikke kunne ha på meg den blå genseren istedet for den rosa. Jeg følte at verden var så utrolig urettferdig. Det sier litt om hvor eneklt ting var da, hvor lite jeg hadde å beskymre meg over. Det var ikke noe jente drama eller gutter som lekte med følsene mine. Det var ikke noe karakterpress eller voksene som forventet bare det beste av deg. Men som jeg ble eldre fant jeg ut at ting ble bare tøffere og smerten ble sterkere jo eldre jeg ble. 





 

 

Savnet vil jeg nok alltid ha

Det er meg, ja nå er jeg her igjen. Jeg vet du var ferdig med meg for lengst, jeg vet du har funnet deg nye jenter som du kan ødelegge. Men faktum er at jeg er ikke ferdig med deg. Jeg ligger sent oppe om kvelden og gråter, jeg ligger i t-skjorten som en gang var din. Den lukter ikke lenger som deg, det eneste den har er  minnene. Det er den t-skjorten som får meg til å føle meg mest hjemme. Det som er det vanskligste med alt dette er at jeg vet at du ikke gjør det samme og det gjør vondt. Jeg blir så sint og forvirret, hvordan kan du klare å ha så mye makt over meg når du ikke engang prøver? Om kvelden så hører jeg på sanger som minner meg om deg, om oss og om det vi en gang hadde. Sanger som passer så perfekt, men du vil aldri høre dem.

Det er så mye jeg vil si til deg, det er så mye jeg føler jeg aldri fikk fortalt deg mens jeg hadde sjangsen. Men nå er det for sent, jeg kan ikke ringe deg bare for å kunne høre stemmen din fordi jeg vet du ikke bryr deg. Det skulle aldri bli sånn her, det skulle bare være en flørt. Det skulle ikke være meg som skulle sitte igjen alene. Jeg blir ikke forelsket, det var det jeg tenkte når vi startet og snakke, men santheten er jo at for første gang ble jeg forelsket. Det var jeg som klarte å ødelegge det, det var jeg som dytta deg unna når du kom fornærme og det er jeg som angrer med enn noe annet på det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å gå tilbaket, hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å stoppe meg selv fra å gjøre den feilen, men det vet jeg at ikke går. Gjort er gjort. 

Smerten vil jeg nok alltid bære, savnet vil jeg nok alltid ha.





 

Savner du meg?

Hei..

Du husker sikkert ikke hvem jeg er, du husker nok ikke en gang navnet mitt. Men det går bra fordi jeg regnet ikke med det heller. Du var aldri den typen til å huske en som meg. Jeg så deg idag, du hadde fortsatt det svarte korte håret og de brune øynene som smilte til meg for et år siden. Ja tenkt det, et år har det gått siden jeg sist så deg. Siden sist jeg snakket med deg, jeg skal ikke si tiden har godt fort for det har den ikke. Jeg tenkte på deg flere måneder etter vi sa hade, jeg så igjennom de gamle meldingene vår for siste gang et halvt år etter vi sa hade. Jeg har slettet nummeret ditt fra kontaktene mine etter mange sene kvelder der jeg var så nærme å trykke ring. Det er nok best siden hvis jeg hadde hørt stemmen din ville jeg miste min, jeg ville ha angret på alt selv om det ikke er noe grunn til det egentlig. Det er dette jeg hatet med deg! Du fikk meg til å føle at det var min feil, når det egentlig var omvendt. Hvordan du klarte å gjøre det vet jeg ikke, men jeg vil heller ikke vite det.

Jeg har bleket håret blondt nå  Det er en stor forandring for meg, men jeg tror det er greit. Fordi nå når jeg så deg så skjønte jeg hvor forandret vi er. Hvor mye jeg har forandret meg siden den tiden. Selv om du så nesten helt lik ut så følte jeg at vi var to vilt forskjellige mennesker enn hvem vi var for 12 måneder siden, noe som er naturlig. Du så veldig lykkelig ut, er du det? Har du funnet deg en jente som var alt jeg ikke kunne være? Jeg ville gå bort til deg bare for å se om du kjente meg igjen, men jeg gjorde det ikke. Jeg angrer nå, jeg klarer ikke å slutte å tenke på hva som ville ha skjedd hvis jeg gjorde det. Det eneste som hjelper er å håpe at du ikke ville ha husket meg fordi da har jeg ikke gått glipp av. Jeg er redd for at det var skjebnen, at det var meningen at vi skulle møtes igjen. Jeg så at du så meg, men denne gangen så fikk jeg ikke sommerfugler i magen. Når du gikk bort så ventet jeg bare på at du skulle skjønne at det var meg, at du skulle se at den jenta som så på deg spille fotball var ikke en tilfeldig jente. Men det gjorde du ikke, du gikk sakte bort og du ble fort borte. Nå er du helt borte, jeg vil nok aldri se deg igjen. Jeg savner deg, jeg savner tanken på deg, men ikke deg som person. Jeg vil ikke at vi skal være sammen. Jeg vil ikke snakke med deg, jeg savner deg bare.

Savner du meg? Har du tenkt på meg i det hele tatt?  





Min sommer inspirasjon





Les mer i arkivet » Juli 2016 » Juni 2016 » Mai 2016
norakv

norakv

16, Hole

Jeg er en jente med navn Nora. Jeg er 16 år. På fritiden så trener jeg på Elixia. På denne bloggen vil du lese om alt som jeg engasjerer meg, i andre ord så alt fra ting som skjer i verden til sminke og mote. Instagram // Norakvamme

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits